De siste par dagene har vært actionfylte på alle mulige måter.
Onsdag 19. august sto vi opp med en katt mindre enn vanlig i hus. Ettersom katteluka stenges om kvelden for utgang, og kattene vanligvis kommer inn i løpet av natten, var det til stor
undring og bekymring vi ikke kunne finne Hercules denne morgenen. Hercules har aldri noen gang vært ute en hel natt før, men pleier å være å finne på sitt saueskinn på gulvet på datarommet gjennom natten og til vi står opp. Ole Kristian tok en runde og lette etter ham men måtte reise på jobb. Like etter han dro kom allikevel Hercules rennende fra nabotomta.
Under den vanlige stellerunden (som vanligvis ville foregått om kvelden) ble det åpenbart at alt ikke var helt som vanlig. Og når ekstra god mat ble satt fram til ære for den hjemkommede savnede og maten ikke ble rørt, var all tvil skylt til side. Katten var ikke frisk. Mistanken falt umiddelbart på bivirkning av medisiner som han står på for smerter i ene frambeinet som han brakk ved et uhell i 2007. Det ble litt research hos Giftinformasjonen, og etter litt vurdering besluttet vi at veterinær måtte oppsøkes. Litt ekstra amming av Henrik måtte til, samt pakking av diverse nødvendig utstyr for en utflukt med baby (vogn, stelleveske, bæreslynge, bilsete, mat, vann etc). Så bar det til dyreklinikken. Med et nødskrik som man sier kom vi til dyreklinikken nesten i tide til neste ammerunde og bleieskift. Det var like greit, for det tok litt tid før veterinæren var ledig. Hercules var dessuten dårlig etter bilturen, og siklet masse og kastet opp store mengder vann som jeg tappert hadde forsøkt å få i han før vi dro, så han trengte også en pause.
Hercules ble så undersøkt og fikk veneflon og ble tatt blodprøve av. Det var liten tvil om at han var dehydrert og veldig dårlig og trengte intravenøs væske, så dette fikk han mens jeg kjørte
blodprøven med Henrik halvt sovende i bæreslynge. Heldigvis viste ikke blodprøven noen tegn til organsvikt, til vår store lettelse. Etter tid for ny ammerunde og bleieskift ble vi sendt på apotek for å kjøpe kvalmestillende medisin som Hercules måtte få med injeksjon, ettersom han kastet opp alt han fikk i munnen. Ca kvart over to ble medisin avlevert på klinikken mens det bare var å vente på at væsken skulle renne inn i blodårene hans. Dermed var det rundt halv tre også endelig tid for å gå en tur på Ekeberg med kollega Stine, som hadde ventet og vært klar for en planlagt trilletur med meg og Henrik siden hun sluttet på jobb klokka 12. Ettersom tiden ikke kunne brukes stort mer fornuftig (bortsett fra å eventuelt hvile - hva er nå det??!), fikk vi oss en koselig tur i Ekebergs skoger. Underveis ringte veterinæren og fortalte at Hercules måtte bli røntgenundersøkt pga mistanke om mulig fremmedlegeme og videre væskebehandling til kl 19, så jeg kjørte Stine hjem etter turen.
Ettersom Ole Kristian etter jobb skulle ta teoriprøve til grønt kort i golf i Aurskog denne ettermiddagen, og det ikke var mer enn et par timer til jeg måtte opp på klinikken og hente Hercules igjen, inviterte jeg meg og Henrik til Stine og Bjørn på middag. Etter nok et par ammerunder og bleieskift hos Stine, samt en utsøkt gryterett (takk, Stine!!) gikk turen opp til klinikken, innstilt på å ta med en litt friskere Hercules hjem.
Synet av pusen i buret når jeg kom opp på klinikken med en (endelig) sovende Henrik var heller nedslående. Han var blitt dårligere gjennom dagen, og lå i en krøkete stilling i buret sitt og delvis skalv. Det var tydelig at han fortsatt hadde veldig vondt, og etter en temperaturmåling ble det konstatert litt økt feber i tillegg. Røntgen med kontrast hadde foreløpig ikke vist tegn til passasje i mage- tarmsystemet hans etter 2 timer fra kontrast, og motet mitt sank 10 hakk. Jeg innså utmattet og nedstemt at Hercules neppe kunne bli med hjem i kveld likevel, og ringte nokså gråtkvalt til Henriks mormor Randi for litt hjelp og støtte med Henrik hvis/når han snart ville begynne å kreve oppmerksomhet igjen. Han sov heldigvis enda...
Klinikken stengte kl 19, og veterinæren var i gang med å kontakte en annen døgnåpen klinikk for å henvise Hercules dit. Der var det imidlertid mye å gjøre, og det tok tid før vi endelig fikk svar om at de hadde liten tro på å gjøre noe stort, og i alle tilfeller hadde de et annet akutt tilfelle inne som krevde sine ressurser.
Mens vi lurte på hva vi nå skulle gjøre fikk vi tatt et nytt røntgenbilde av buken til Hercules. Mirakuløst virket han en del piggere på røntgenbordet enn for bare halvannen time siden i buret, og i tillegg tydet røntgenbildet på det samme: Kontrasten hadde begynt å passere i tynntarmen! Etter nye vurderinger ble det besluttet at jeg skulle ta ham med hjem likevel, med resten av væskeposen som han kunne fortsette å få hjemme, og med grundig skrevet sykehistorie, prøvesvar og røntgenbilder parat hvis forverring av tilstanden skulle inntreffe. Ole Kristian var også på vei hjem nå, og det var godt å vite idet jeg la i vei hjemover med katt og baby og pikkpakk, relativt trøtt men likevel underlig årvåken av situasjonen.
Vel hjemme ble det stor lettelse igjen når Hercules så ut til å gå rett til matfatet - riktignok uten å spise noe, men endog. Han slikket litt på det og hadde halen opp og så en del kvikkere ut. En ammerunde var påkrevd, og det samme var mat til oss, bleieskift, vasking etter diverse "uhell" med Henrik gjennom dagen i vogna m.m., væske til Hercules, koking av smokker, dusj og diverse annet. Det tok sin tid fra jeg fikk koblet Hercules på væsken liggende på magen til Ole Kristian i sofaen, til jeg hadde ammet på nytt og kunne gå og legge meg selv og Henrik rundt kl 01. Det tok en drøy halvtime igjen før jeg såvidt lot meg vekke av telefon og hyl. Det var behov for
assistanse med veneflonet som blødde etter at slangen var koblet av. Ny runde med vasking av blod og tøy med mer før jeg var i seng igjen.
En time etter var det ny ammerunde, og sjekk av Hercules med fôring og oppfølging av klesvask og diverse, før en ny liten time på øyet lot meg friste.
Morgenen torsdag 20. august kom brått og brutalt etter bare 2,5 times søvn totalt siste døgn, og det var tid for å gjøre klart til å ta med Hercules på klinikken for nytt røntgenbilde og kontroll. I dag skulle også Henrik på 5 ukers kontroll hos helsesøster på Furuset, og til kiropraktor i Nydalen, så vi var forberedt på en litt slitsom og hektisk dag. Hercules var imidlertid tydelig bedre siden igår kveld, og hadde spist og tisset i løpet av natten og vist tegn til å ville ut, og virket dermed nå en god del kvikkere. Med godt mot pakket vi oss avgårde.
På klinikken i dag ble det raskt tatt røntgen, og vi kunne konstatere at i det minste formen til Hercules var upåklagelig, ettersom han nå til og med strittet litt imot på røntgenbordet. Veterinæren bekreftet også at kontrasten i tynntarmen igår nå hadde passert, og selv om det fortsatt lå kontrast igjen i magesekken var det duket for hjemsending med overvåkning.
Litt hurtigamming ble gjort før vi skyndte oss til helsestasjonen, hvor vi måtte la Hercules vente i bilen i parkeringshuset. Kontrollen på helsestasjonen ga gode nyheter: Henrik veide i dag 5480 gram, en økning på 220 gram siden mandag (3 dager)! Hodeomkrets ble målt til 38,5 cm, og helsesøster hadde bare positive ting å melde når hun så Henrik, stoltheten vår. Samtalen gikk greit med amming underveis, og vi rakk å kjøre Hercules hjem før vi igjen var på tur til kiropraktoren.
Gode nyheter for Henrik i dag også hos kiropraktoren: Stivheten i nakken var nå mye bedre, og ettersom vi selv også hadde merket tydelig bedring og mindre uro siste dagene, ble vi sendt hjem med beskjed om at vi kunne ta kontakt igjen om det skulle oppstå problemer. Ny ammerunde hos kiropraktoren var høyst påkrevd, men eeendelig var det tid for å dra hjem og slappe av! Det tok ikke lange stunda å sovne når Henrik hadde fått enda et påfyll med mat etter vi kom hjem.
Vi håper nå at Hercules' sykdom for denne gang er over, selv om han stadig er nokså slapp og helt ulikt ham fortsatt ikke er spesielt interessert i mat og vann. Det er vel å forvente at det tar litt tid før alle sår er leget, som det heter. Vi håper nå å kunne møte helgen i morgen med skuldrene senket og klare for flystevne på Rygge lørdag eller søndag.
Søndag 30. august var vi invitert på seilbåttur i den 75 år gamle seilbåten Eileen II, i anledning Ragnhilds far, Helge, sin 60-årsdag. Det ble en uforglemmelig tur på Oslofjorden i en svært stilfull gammel seilbåt. Henrik fikk testet ut sin nye redningsvest, som han mot alle odds trivdes godt i.
